Jeg mener Tromsø trenger en langt sterkere satsning på kollektivtrafikk og myke trafikanter. Ingen som har forsøkt å kjøre Tverrforbindelsen i rushtida nå i høst, kan ha unngått å få med seg hvor mye tid som går bort til å stå og stampe i kø. Da kan vi enten bruke penger på å bygge ut veiene og sånn sett subsidiere privatbilister, eller vi kan velge den fremtidsrettede løsningen og gi fortrinnsrett til miljøvennlige løsninger. SV ønsker en langt mer offensiv satsning på området, blant annet gjennom å bygge ut kollektivtilbudet, men også gjennom å innføre veiprising og derigjennom gjøre det mindre attraktivt å velge privatbilen. Men for å få dette til trenger vi et sterkt SV.

Jeg mener Tromsø trenger levende og attraktive nærmiljøer, noe som også bidrar til å redusere behovet for persontransport dit “ting skjer”. Det bør være en selvfølge at barn og unge kan delta i aktiviteter i sitt lokalmiljø, at barn skal få barnehageplass nært der de bor, og at folk skal ha mulighet til å gå på nærskolen sin. SV har blant annet gått inn for å bygge ut en flerbrukshall på Storelva, noe som vil gi ungdom et tilbud i sitt nærmiljø. Men for å få dette til trenger vi et sterkt SV.

Jeg mener Tromsø skal tilby offentlig eide fellesskapsløsninger. Bare slik kan vi garantere at våre folkevalgte har kontroll over hele “verdikjeden”, fra bestilling til utføring av tjenesten. “Marerittet” med de nye hurtigbåtene kan kanskje tjene som et eksempel på hvordan det kan gå når ansvaret settes ut til andre. Da Arbeiderpartiet i 2004 gikk inn for å selge Tromsbuss og kommunen derigjennom mistet busselskapet sitt var SV imot. Viktig tjenesteproduksjon er et offentlig ansvar og skal være på offentlige hender. Men for å få dette til trenger vi et sterkt SV.

Jeg mener Tromsø skal være et godt og trygt sted å jobbe, hvor arbeidstakernes rettigheter blir respektert og ivaretatt. Vi er mange som jobber i små stillingsprosenter rundt om, hvor man aldri vet hva neste måneds inntekt blir, og hvor en voldsom jakt på ekstravakter for å sikre seg ei lønn å leve av opptar mye tid. Her har kommunen mulighet til å gå i front, blant annet gjennom å tilby alle kommunalt ansatte som ønsker det, heltidsjobb, og gjennom å jobbe aktivt mot sosial dumping i de tilfeller hvor kommunen kjøper tjenester annetstedsfra. SV vil at kommunen skal innføre en arbeidsgivergaranti for å sikre gode lønns- og arbeidsvilkår. Men for å få dette til trenger vi et sterkt SV.

Jeg mener Tromsø skal være en åpen og inkluderende by, hvor vi er bevisst vårt ansvar ovenfor minoriteter. Tromsø har som den suverent største byen i landsdelen en åpenbar forpliktelse i forhold til å ivareta samisk språk og kultur. Signaleffekten det vil sende at Tromsø blir en del av det samiske språkområdet kan ikke overvurderes. Men for å få dette til trenger vi et sterkt SV.

Om du i likhet med meg synes de ovennevnte punktene er viktige for hvordan Tromsø skal utvikle seg fremover er det bare én ting å gjøre, nemlig å gi din stemme til SV den 12. september.

Det hele begynte for seks (eller var det syv, jeg husker sannelig ikke helt lenger) år siden. For å parafrasere Knut Hamsun kan man kanskje si at” det var tid jeg gikk omkring og sultet i Tromsø, den forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den”.

Det var en nydelig sommerkveld og vi satt på kaia utenfor Studenthuset driv og drakk pils. Jeg var student og hadde som vanlig ingen penger, så jeg drakk på andres godvilje og lånte kroner. Det var da min gode venn Håkon Benjaminsen så sitt snitt til å slå to fluer i en smekk. Denne sommeren var han nemlig fungerende daglig leder på en Prix-butikk, og han manglet folk. Kombinert med det faktum at jeg var deprimerende pengelens så Håkon selvfølgelig straks potensialet for at en pluss en kunne bli mer enn to og et godt stykke ut på kvelden tilbød han meg jobb.

Eller tilbød og tilbød. Jeg fikk vel mer eller mindre pålegg om å møte opp i butikken morgenen etterpå. Og slik begynte min karriere i kooperativbevegelsen.

Gjennom tre år satt jeg i kassa på Prix Håpet, hvor jeg lærte meg å kjenne dagligvarehandelens mange oppturer og nedturer. Og ikke minst en hel helvetes masse PLU- og EAN-koder. Selv i dag, fire år etter at jeg sluttet i jobben, vet jeg fortsatt at en rosa tolvpakning med egg har EAN-kode 7039610083090.

Min karriere som student tok imidlertid slutt etter fullført bachelorgrad, og med det også jobben på Prix. Jeg hadde i grunnen aldri trodd at jeg skulle få behov for mine kunnskaper om forskjellen på prising av økologisk og ordinær banan igjen Men så feil kan man ta. Forrige høst begynte jeg på universitetet igjen etter noen år i jobb, med ambisjoner om å fullføre en mastergrad i sosiologi.

Overgangen til å studere igjen var i grunnen ganske grei. Men jeg satt i likevel med følelsen av at det var noe som manglet i forhold til forrige gang jeg var på skolebenken. Det føltes liksom ikke riktig å komme hjem etter en lite produktiv dag på universitetet bare for å ligge på sofaen.

Da min gode venn Øyvind tipset om at Prix Håpet var på leiting etter ekstrahjelp, var valget i grunnen ganske enkelt. Det skulle ikke mer til enn en femminutters tur innom butikken før jeg var tilbake i de gul- og blåkleddes armé.

Det føles i grunnen litt som å være 22 år igjen, bare i en alder av 27. Hvorvidt det er en bra ting eller ikke, skal jeg ikke spekulere for mye i.

Men faktum er i alle fall at jeg fremover blir å finne bak kassa/på melkekjøla/ustøtt balanserende på en krakk mens jeg rydder toppen av hyllene på Prix Håpet.

Jeg kjenner i grunnen at jeg gleder meg litt. Og hvem vet, det kan jo bli noen ekstra pilskroner ut av det hele?

I alle tilfelle, i helga hadde jeg gleden av å ha et særdeles interessant møte med kombinasjonen politibil og politimann. Jeg har nemlig en liten rolle i festivalstaben til Buktafestivalen, og var derfor med på den årlige stabsturen for planlegging av festivalen. I år gikk turen til Riga.

Aller først må jeg få understreke at Riga var en veldig fin by som jeg gjerne reiser tilbake til, med et behagelig prisnivå på både mat og drikke. Den lokale voldsmakten leverer imidlertid tjenester av litt mer varierende kvalitet.

Søndag kveld var vi på vei tilbake til hotellet etter en helaften som både inkluderte latvisk husmannskost (kål var et sentralt stikkord der), øl på diverse interessante lokale kneiper, og en fantastisk tur med en russisk taxisjåfør som både nekta å kjøre dit vi ville, og som nekta å stoppe bilen. Alt i alt en god kveld i utlandet. Helt til vi er ca 200 meter fra hotellet.

Da kjører en politibil opp på sida av oss og ruller ned vinduet. “Passports, please”, kommer det fra mannen i førersetet. Pliktskyldig som jeg er leverer jeg over passet mitt, og regner med det hele er en slags rutinekontroll. Den tanken forsvinner fort når det kommer en fyr ut av bakdøra på bilen, som tar tak i meg og gir beskjed om at “you need to come to the police station”.

Vi forsøker å finne ut av hvorfor, og svaret er “It’s illegal to be drunk in public spaces in Latvia”. I sannhetens navn skal det sies at vi hadde tatt noen øl, men vi var hverken overstadig beruset, høylydt syngende, eller lagde på noen annen måte bråk. Vi prøver å forklare at vi bor 200 meter unna, og at vi uansett er på vei på hotellet for å slutte med å være fulle i gata, men alt faller på steingrunn.

I alle tilfelle, jeg er ikke interessert i bråk, så jeg sier jeg godt kan bli med til politistasjonen. Jeg blir kastet inn i bakrommet på bilen, og de to jeg er sammen med får ganske bryskt beskjed om å “Go to your hotel!”. Vel inne i bilen blir jeg utsatt for ransakelse, noe som resulterer i at de finner en hotellnøkkel, noen småmynter og mobiltelefonen min. Ingen av delene er heldigvis interessante nok til at de gidder å beslaglegge det.

Bilen setter seg i bevegelse, og vi kjører mot det jeg regner med er politistasjonen. Etter å ha kjørt i kanskje femti meter stopper imidlertid bilen. Den bryske politimannen som sitter bak sammen med meg, gir nå beskjed om at “if you pay 50 LAT (ca 600 kroner), you don’t have to go to the police station”. Der og da går det opp for meg at disse gutta kanskje ikke har helt reint mel i posen, så jeg gir beskjed om at jeg ikke er spesielt interessert i å betale 50 LAT, men heller vil bli med på politistasjonen for å bli tiltalt for hva det nå enn er jeg har forbrutt meg mot.

Min gode kompis fra politiet sier ikke så mye mer til meg, men tar seg derimot en liten prat med sjåføren av bilen. Vi setter i gang med å kjøre igjen, og stopper plutselig nok en gang etter å ha kjørt en liten stund. Denne gangen er de imidlertid ikke interesserte i penger, men åpner bare bakdøra og hiver meg ut. Det viser seg at vi står rett utenfor hotellet mitt. Og uten å så mye som å si farvel, hopper politimannen inn i bilen igjen og kjører avgårde.

Jeg vet i grunnen ikke helt om jeg har vært heldig eller uheldig, men interessant var det jo. Og skulle NRK noen gang bestemme seg for å produsere nye episoder med Pelle Politibil har jeg forslag til storyline på en episode: Pelle og Richard blir korrupte i Riga.

Hei, og tusen takk for at jeg får lov til å delta på dette arrangementet. Mitt navn er Frode Henriksen, og jeg jobber som frivilligkoordinator i Buktafestivalen. Jeg har også jobbet i flere år som frivilligkoordinator for Insomniafestivalen og filmfestivalen, samt vært styreleder i Insomniafestivalen. For tiden jobber jeg også som PR-sjef på studenthuset driv.

Innlegget mitt i dag er ikke basert på noen form for formell faglig kompetanse. Det må mer ses på som et uttrykk for erfaringer og refleksjoner jeg har gjort meg omkring frivillighet gjennom å ha jobbet med det gjennom flere år. I den grad jeg forsøker å si noe generelt om frivillighet, er det et forsøk på å teoretisere ut fra konkrete opplevelser, og det må følgelig ikke tas til inntekt for noe mer enn min egen fattige evne til å reflektere over egne erfaringer.

Innledningsvis føler jeg et behov for å presisere at den typen frivillig arbeid jeg jobber med nok skiller seg litt fra de øvrige deltagerne i panelet. Jeg føler det egentlig ikke er snakk om samme type veldedig arbeid som det er å jobbe i for eksempel kreftforeningen eller i bymisjonen. Eller for den saks skyld i et idrettslag eller musikk-korps.

Frivillig arbeid i kultursektoren, i alle fall den delen av kultursektoren jeg har befatning med, altså festivaler og studenthus, dreier seg i bunn og grunn om å tilrettelegge for at folk skal få nyte øl og rock. Det er ikke snakk om å dekke et presserende behov det offentlige ikke i stor nok grad greier å ta seg av, det er ikke snakk om å jobbe for de svakeste og mest trengende i samfunnet. De som benytter seg av tilbudene jeg arbeider med er i stor grad ressurssterke mennesker, som strengt tatt kan benytte seg av tilsvarende tilbud i det private markedet.

Jeg vil påstå at mens man i et idrettslag kanskje jobber frivillig for å sikre et tilbud til barna sine, og i bymisjonen for å gi et tilbud til noen av de som har falt utenfor ”det gode selskap”, så jobber man i festivaler og på studenthus i stor grad for å lage et tilbud til seg selv. Dette går rett inn på et av spørsmålene vi har bedt om å besvare her i kveld, nemlig ”hvorfor folk vil delta i min organisasjon”.

Man kan kanskje snakke om en form for ”egoistisk frivillighet”, hvor det at man går sammen mange og løfter i flokk, gjør at man får realisert et kult tilbud man selv gjerne vil benytte seg av, og som hadde vært umulig å få til på egen hånd. På Buktafestivalen er det nok ingen tvil om at de fleste frivillige jobber frivillig fordi de får mulighet til å se gratis konserter, og i en setting som studenthuset driv, hvor vi er i dag, er det mange som jobber frivillig for å få være en del av det sosiale fellesskapet som et studenthus er. I tillegg til dette kommer mer materielle goder, som for eksempel billigere øl og gratis konserter. Jeg vil anta at den sosiale biten omkring det å jobbe frivillig i stor grad er noe som er med og motiverer uansett innenfor hvilket felt man jobber frivillig, men at det å få noe som for eksempel gratis konserter er noe som er mer spesielt for frivillighet i den sektoren jeg jobber. Jeg ser for eksempel ikke for meg at folk melder seg frivillige til å sitte i foreldrearbeidsutvalget på en skole fordi de får gratis kaffe på møtene.

Det betyr ikke at frivillige i kultursektoren ikke er drevet av idealisme, men det er kanskje mer et ønske om å skape noe for seg og sine likemenn enn et ønske om å gjøre noe for andre?

Et annet felt vi er blitt bedt om å berøre i kveld er hvilken betydning det frivillige arbeidet har for lokalsamfunnet. Det er klart at kulturbyen Tromsø ikke ville vært det den er i dag, uten det voldsomme arbeidet som legges ned i en lang rekke festivaler, på studenthuset, under studentUKA, eller i andre lag og foreninger.

Det blir likevel vanskelig å peke på at arbeidet i én enkelt av disse organisasjonene er voldsomt drevet av å skape identitet og tilhørighet til et lokalsamfunn. Uansett om man snakker om filmfestivalen eller buktafestivalen eller studenthuset, blir det ikke mer enn en enkelt byggestein i det som til sammen utgjør kultur-Tromsø. I så måte er det nok enklere å forestille seg at en festival i et lite lokalsamfunn hvor det ikke skjer så mye annet er viktigere for identitetsbyggingen. Riddu Riddu kan kanskje tjene som et eksempel på en festival som i større grad ”er” Manndalen enn Buktafestivalen ”er” Tromsø.

Det er likevel ingen tvil om at totaliteten i det frivillige arbeidet som gjøres innenfor kultursektoren er med på å skape en større enhet, selv om den enkelte frivillige kanskje ikke i så stor grad går rundt og tenker på at man er med på å skape en merkevare og en idé som er større enn det enkelte arrangementet.

Vi har også blitt bedt om å si noe om det frivillige arbeidets forhold til staten, og hva som vil skje om det frivillige arbeidet ikke blir gjort.

Det er ingen tvil om at den typen frivillig arbeid jeg jobber med er et tilbud som staten ikke ivaretar. Men det betyr ikke at jeg mener det er en statlig oppgave å arrangere festivaler. Jeg tror festivaler i stor grad er noe som oppstår når det er overflødig energi, tid og kompetanse i et lokalsamfunn, og ikke minst når mange nok føler det hadde vært kult å gå sammen og gjøre noe.

Hva skjer hvis det frivillige arbeidet faller bort? Innenfor min sektor vil det medføre færre arenaer hvor man kan nyte øl og rock. Og færre arenaer hvor man kan nyte øl og rock betyr dårligere muligheter for sosial omgang med andre mennesker. I så måte kan man kanskje argumentere for at det vil gå ut over livskvaliteten til folk, men å hevde at det vil være ødeleggende for samfunnet er nok å gå i overkant langt.

Det betyr ikke at jeg mener staten ikke har noen rolle i forhold til sektoren hvor jeg jobber frivillig. Men da er det mer som en tilrettelegger enn for å finansiere et tilbud staten kanskje har litt dårlig samvittighet over at den ikke står for selv. Jeg tror frivillige organisasjoner av den typen jeg jobber i har godt av stor grad av autonomi fra det offentlige, og det har vi i grunnen allerede i dag.

Min favorittdebatant i nordnorske media, Amund Garfors, fornekter seg heller ikke, der han hamrer løs på Jagland og snillistene fra leserinnlegsplass i ofotposten. Han advarer mot “tvangsgifting, jødehat, homsehat, hijabtvang, burkatvang, hat mot det norske samfunnet og våre verdier”. Men er det virkelig sånn?

Er dette den neste moskeen i Norge?

Da har jeg faktisk mer tro på Sigurd Richardsen fra Vadsø SV når han her snakker om integrering i Finnmark og hvordan FrP bør ta seg en studietur ut i norske lokalsamfunn.

“Det går rimelig greit, æ krangla ikkje meir med de enn de andre naboan”

Om det er sånn det foregår også på norske veier skjønner jeg plutselig litt mer av alle trailerulykkene i løpet av vinterhalvåret.

Til noe helt annet. Jeg var, som før nevnt, i Vadsø i helga, og ble introdusert for noe av det tøffeste jeg har sett noen sinne. En bærebar kopimaskin. Den var tung som et uvær, kom i en gigantisk koffert merket “fiskeridirektoratet”, og brukte circa førti sekunder på å kopiere ei side. I vår teknologiske tidsalder er det kanskje ikke så mye å heve på øyenbrynene over, men når man tar med i betraktningen at den hverken kunne brukes til å ta utskrifter eller scanne dokumenter, merker jeg likevel at jeg ble litt glad. Det er riktignok litt tungvint å måtte ta avskrift fra PC-skjermen for hånd hver gang man skal kopiere noe, men det er jo greit å slippe å gjøre det flere ganger

Nå skal riktignok begge de ovennevnte avisene ha kritikk for å ha gjemt sakene et godt stykke ned på nettsidene sine, i og med at det tydeligvis er det faktum at det florerer av narkomane småunger i Stavanger som er dagens toppsak. For de av oss som har fulgt Morten Abels karriere siden starten i Mods, er vel ikke akkurat det noe nytt. Nei, gi meg flere artikler om morsomme saker som samler seg i kroppens mange hulrom, sier jeg!

Fra det ene til det helt andre: jeg skal reise til Vadsø i helga. Jeg er sannelig ikke helt sikker på hvor Vadsø er (bortsett fra at det er i Finnmark), og har langt mindre vært der før. Om noen har noen gode tips om hva som er hot i Vadsø (eventuelt om hvor Vadsø faktisk er), tas de i mot med takk.

For de av oss som ikke klarer å mønstre den helt store entusiasmen omkring hvorvidt snuten skal få gå med skaut eller ikke, stiller heldigvis selveste tanta i Akersgata, gode gamle Aftenposten, med andre, langt mer interessante nyheter.

En østerriksk kjemiker har nemlig løst selveste navleloens gåte

Etter å ha studert 503 biter lo fra sin egen navle, har nemlig den iherdige østerrikeren kommet frem til at navleloet styres inn i navlen gjennom at det følger kroppshåret som vokser på magen. For de av oss som har relativt hårete mager er jo det greit å få klarhet i.  Det er dessuten forbilledlig av vår østerrikske venn å gjøre en innsats for å løse problemer som folk flest funderer på.

Et kjapt besøk innom sidene til kjemisk institutt ved Universitet i Oslo viser at aktuelle forskningsområder der for eksempel er:

Bioaktive naturstoffer: syntese av et viktig fragment i asmariner

Med tanke på å popularisere forskningen sin ligger altså UiO flere hestehoder bak Østerrike. Navlelo > syntese av asmariner, i alle fall i min relativt enkle forestillingsverden. Alt håp er imidlertid ikke ute. Oslo-kjemikerne skal få følgende forslag til forskningsprosjekt aldeles gratis av meg, et prosjekt som i tillegg burde være hyperaktuelt i disse finanskrisetider: sparing av strøm – hvordan lage dine egne talglys av ørevoks.

Ikke har jeg noe spesielt å blogge om heller. I disse facebook/twitter-tider har jeg åpenbart mistet evnen til å uttrykke meg sammenhengende i tekster på over 160 tegn, noe som ikke tegner spesielt godt.

Uansett, litt ut av det blå, ting jeg har funnet ut at jeg liker ganske godt akkurat i dag.

• Aston “Family Man” Barrett. Bassisten i Bob Marleys backingband, The Wailers. Han er mer eller mindre aleine ansvarlig for å løfte flere av låtene til bandet til et nivå de ikke er i nærheten av i utgangspunktet (måtte spille noen gamle Marley-skiver på kontoret i dag).
• Temanummeret det gamle raddistidsskriftet Kontrast laget om USA i 1980. Fant det på jobb i dag. Det er fullt av artikler om hvordan resten av verden har mistet tilliten til den amerikanske økonomien, hvordan det ikke har noe å si hvem som blir president i USA, fordi nasjonen er på kanten av en sosioøkonomisk og kulturell katastrofe som vil vippe det fullstendig av pinnen som den førende supermakt, samt hvordan Europa og Asia står mer enn klare til å ta over. Et lenge varslet forfall, altså.
• Det nye CMSet på www.sv.no. Til tross for at det fortsatt er små bugs innimellom, er det i alle fall mulig å publisere ting der. Nå gjelder det bare å komme opp med noe bra å publisere
• Gratis Øl. Ikke som i fri børst (jo, forsåvidt det også), men som i teatersportgruppa. De har forestilling på Café Sånn i kveld, gleder meg veldig.

Smeller avslutningsvis til med en av de refuserte ideene til promotering av LilleLørdag på driv. Selv ikke Jack Berntsen kan redde en dårlig idé.

Refusert LilleLørdag-plakat