Mama, I’m coming home

I’ve come full circle, sier engelskmennene. På norsk kan man kanskje snakke om å vende tilbake til utgangspunktet, men jeg synes liksom ikke det har helt den samme klangen.

Det hele begynte for seks (eller var det syv, jeg husker sannelig ikke helt lenger) år siden. For å parafrasere Knut Hamsun kan man kanskje si at” det var tid jeg gikk omkring og sultet i Tromsø, den forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den”.

Det var en nydelig sommerkveld og vi satt på kaia utenfor Studenthuset driv og drakk pils. Jeg var student og hadde som vanlig ingen penger, så jeg drakk på andres godvilje og lånte kroner. Det var da min gode venn Håkon Benjaminsen så sitt snitt til å slå to fluer i en smekk. Denne sommeren var han nemlig fungerende daglig leder på en Prix-butikk, og han manglet folk. Kombinert med det faktum at jeg var deprimerende pengelens så Håkon selvfølgelig straks potensialet for at en pluss en kunne bli mer enn to og et godt stykke ut på kvelden tilbød han meg jobb.

Eller tilbød og tilbød. Jeg fikk vel mer eller mindre pålegg om å møte opp i butikken morgenen etterpå. Og slik begynte min karriere i kooperativbevegelsen.

Gjennom tre år satt jeg i kassa på Prix Håpet, hvor jeg lærte meg å kjenne dagligvarehandelens mange oppturer og nedturer. Og ikke minst en hel helvetes masse PLU- og EAN-koder. Selv i dag, fire år etter at jeg sluttet i jobben, vet jeg fortsatt at en rosa tolvpakning med egg har EAN-kode 7039610083090.

Min karriere som student tok imidlertid slutt etter fullført bachelorgrad, og med det også jobben på Prix. Jeg hadde i grunnen aldri trodd at jeg skulle få behov for mine kunnskaper om forskjellen på prising av økologisk og ordinær banan igjen Men så feil kan man ta. Forrige høst begynte jeg på universitetet igjen etter noen år i jobb, med ambisjoner om å fullføre en mastergrad i sosiologi.

Overgangen til å studere igjen var i grunnen ganske grei. Men jeg satt i likevel med følelsen av at det var noe som manglet i forhold til forrige gang jeg var på skolebenken. Det føltes liksom ikke riktig å komme hjem etter en lite produktiv dag på universitetet bare for å ligge på sofaen.

Da min gode venn Øyvind tipset om at Prix Håpet var på leiting etter ekstrahjelp, var valget i grunnen ganske enkelt. Det skulle ikke mer til enn en femminutters tur innom butikken før jeg var tilbake i de gul- og blåkleddes armé.

Det føles i grunnen litt som å være 22 år igjen, bare i en alder av 27. Hvorvidt det er en bra ting eller ikke, skal jeg ikke spekulere for mye i.

Men faktum er i alle fall at jeg fremover blir å finne bak kassa/på melkekjøla/ustøtt balanserende på en krakk mens jeg rydder toppen av hyllene på Prix Håpet.

Jeg kjenner i grunnen at jeg gleder meg litt. Og hvem vet, det kan jo bli noen ekstra pilskroner ut av det hele?